Nå var det lenge siden jeg skrev her. Jeg vil bare skrive av meg og kanskje jeg får deres funderinger og råd?
Isak er nå 3 år og 3 mnd. Vi bor på ”verdens utkant”, han har dessverre ingen søsken ennå, og det er vanskelig å treffe andre barn her. Min mann og jeg har vekslet litt, nå jobber han fullt og jeg 60%, for det meste hjemmefra. Gode år med Isak. Han er en glad og sosial skit. (Utrolig vel, han som ikke har gått på dagis...
) Nå gir jeg etter for presset og søker han inn på dagis. - Jeg blir forbanna og ledsen jeg – når man er mor og er hjemme, blir man nesten beklaget for å holde barnet med klamme hender rundt halsen, og det er alltid spørsmål om JEG er rede til å ha han på dagis nå... Når mannen min er hjemme derimot... er det snakk om årene som ikke kommer tilbake og hvor fantastisk det er at han vil være hjemme osb. Her omkring er vi uansett aldeles udda som ikke har Isak på dagiset...Som sagt, nå søker vi han inn på dagis – jeg snakket nettopp med bestyrerinnen. Da kan han møte litt andre barn, og forhåpentligvis ha det trivelig og litt anderledes enn hjemme en stund. Her finnes det bare ett alternativ, den kommunale. 8 barn m/ Isak og 2 heltidspersonal. Så langt så bra. Heldigvis er det nå en ny førskolelærer – personalet, mange deltidsansatte, jeg har snakket med tidligere har gitt meg vondt i magen. Jeg er kjenslig på hvordan de voksne bemøter barna - det får man vel være? Håper det blir bedre nå. Jeg er spent på å hilse på.
Vi ser for oss dagis to dager i uken, et par timer, fra oktober. Da er han ca 3 år og 5 mnd. Jeg mener å ha lest at Anna skriver at ca 3 timer er en passende bolk for en 3 eller 4-åring utenfor ”flokken”. Noen som kan utdype dette?
Håper på respons. Takker Anna nok en gang for inspirasjon til livet med grabben!
