Min forrige tråd handlet om tv2 som var trassig - det er egentlig typisk henne, hun gjør ting hun ikke får lov til, er veldig fysisk: slår, spytter, dytter, kaster osv.
Søsteren - tv1 - er av et annet kaliber. Hun er "mildere", men også mer sutrete, grinete, og velger andre slag. Hun er UTROLIG sta - søsteren er mer eksplosiv, men hun her har ingen grenser når hun først setter i gang med sutring. En gang talte jeg at hun brølte etter vann på senga (hun hadde fått drikke) 88 ganger!! Da ga jeg opp tellingen... Så der har du typen. Verdens skjønneste, altså
. Så klart. Men - 3 år. Med alt det innebærer.Klassisk situasjon med henne er påkledning om morgenen. Jeg spør: "Hva vil du ha på deg?" Hun svarer ikke, jeg spør to ganger til, hun svarer fortsatt ikke, jeg sier "okei, da blir det A eller B", hun nekter å velge, jeg legger frem klærne til henne og går ut, og sier "du får ta med deg det du vil ha, og så kan du få frokost".
Så langt er jo alt etter pedagogiske prinsipper.
Men funker det? Å nei.
Hun plukker SJELDEN ut ett av antrekkene. Som regel bare ligger hun på gulvet og vrir seg og klynker og sutrer.
Noen ganger har vi det travelt. Da ender det med at jeg bestemmer hva hun skal ha på seg, tar det på henne under ekstreme protester (herlig å sitte på dolokket med rabiat, 15-kilos unge når man er i niende måned), og må slåss for å få på henne klærne. Etterpå vil hun ALLTID ta av seg tøyet, jeg sier nei, mannen kommer til unnsetning, bærer henne ned trappa, og de neste 20 minuttene av morgenen må vi høre på brøling og skriking fordi det var feil og fordi hun vil skifte. (Vi sier hun må brøle i gangen, men huset er ikke lydisolert, så selv med alle dører igjen blir vi nesten døve av skrikingen.)
Det ender med raseri fra min og mannens hold - NÅ ER DET NOK! - og hyling fra hennes. Jeg vet ikke hva annet vi kan gjøre - hun kan ikke gå i sommerkjole når det er høljeregn ute. I hvor stor grad skal man la en treåring velge selv? Eller, hadde hun overhodet valgt, men hun ligger jo bare og vrir seg. Dette skjer hver morgen, de dagene hun ikke får gå i sommerkjole...
I dag var en typisk situasjon som jeg følte vi klarte å takle litt annerledes, men ikke uten hyl og skrik. ALlikevel - var dette en ok måte, eller hva tenker dere?
Hun kommer ned - i nattkjolen, uten klærne med seg.
Jeg holder stand. Hadde lovet henne å spille på iPhonen min, som søsteren gjorde med faren sin, før vi gikk i barnehagen, men først måtte hun få klær på.
Hun sto midt på kjøkkengulvet og brølte at "dette er en kjole!!" hvorpå jeg sa at ja, men det er en nattkjole, og man skal ikke gå i nattkjole i barnehagen. Du har antrekk A eller B. Gå og velg.
Så lot jeg henne være mens jeg fortsatte min greie. Mannen kom ned og sa at hun måtte kle på seg. Hun gikk inn i stua og la seg på gulvet (helt alene) og jamret. Ble ignorert, men med beskjeder av og til om "kom igjen nå". Søsteren spilte på iPhone og jeg gjorde meg klar.
Til slutt tok mannen over, sa "kom og kle på deg", og så gikk han opp trappa og hentet det ene antrekket - antrekk A.
HYL OG SKRIK, for det var FEIL, hun skulle ha antrekk B!!!
Så også denne gangen endte det i tvangspåkledning, vi sa "nei, nå brukte du så lang tid på å bestemme deg at vi bestemte antrekk A. Vær så god."
Brølende unge. Hun satt seg i sofaen og VRÆLTE. Jeg hentet henne, tok henne i hånda og måtte DRA henne med meg ut i gangen (kan ikke løfte henne pga gravid). Jeg sa "sånn, brøl her"; lukket begge dørene og gikk inn på kjøkkenet hvor jeg fremdeles hørte på vrælingen.
Etter en imponerende lang stund med brøling, gikk døra opp og hun kom ut med et fårete uttrykk. Vi sa "å, er du ferdig å brøle nå?" og mannen og jeg var EKsTREMT lykkelige og glade over at hun var blid, ønsket henne velkommen tilbake, hei og hå.
Men hjelp. Jeg orker ikke disse morgenene mer. HVER DAG er det krangel om de klærne, og det er ikke hver dag vi har tid til å la henne "stå løpet ut". Vi kan jo ikke stå opp kl 5 bare for at hun skal trasse seg ferdig før vi går i barnehagen. Snart har vi en baby i hus, og kommer ikke til å ha kapasitet til å takle hver minste hang-up til begge treåringene. Hjelp!!!
Er det noen annen måte å løse dette på, en som er mer effektiv? Eller må vi bare vente på at det går over? Hvor mye skal en treåring få bestemme selv?
Hun får gjøre det meste selv om morgenen - hun kler av seg selv, pusser tennene, blir satt på do men tisser, tørker og vasker hendene selv, og hvis hun vil, kan hun plukke ut klær selv og "kle dem på" seg selv (hun sliter litt der, men hun får prøve) - men sistnevnte gjør hun jo bare ikke. Dette med klærne har liksom blitt hennes "greie". Det stopper der hver morgen... og det er så slitsomt.
Det samme gjelder for øvrig måltidene. Når hun er vrang der, så er det maten som ikke spises. Det er lett å si "da får hun ikke mat", men ungene mine skal faktisk ha middag - det er dagens siste måltid hos oss, og jeg lager sunne middager for at de skal spise dem! Greit hvis de ikke er sultne, men jeg bedriver ikke noe hotell og kommer løpende med skive en time etter måltidet fordi de bestemte seg for at middag var det de skulle trasse på i dag. De SKAL smake på maten. Det blir så mye frustrasjon rundt disse to tingene: mat og klær.